Utrolig, men sant!

NM-helgen 2012 er historie. Det ble en helg jeg aldri kommer til å glemme.

Langdistansen startet konkurranseprogrammet på torsdag. Jeg kjente meg klar før start og så fram mot en krevende distanse. Jeg løp bra de to første strekkene, hvor kroppen kjentes grei og teknikken var ganske bra. Men til den tredje posten var jeg ikke med på kartet, presset litt for mye på med løpingen og bommet 2min i skrålia. De neste postene fikk jeg ikke inn den flyten jeg ville, det ble småbommer på 10-20 sek inn mot postene. Beina begynte også kjennes som bly. Det gikk tungt som skam nå. Jeg forsøkte å kjempe og finne flyten, men det kjentes ut som om jeg aldri traff de rette traséene. Teknisk klarte jeg noenlunde å holde oppe trykket, men på det siste lange veivalgstrekket feilet jeg. Både på valget og på gjennomføringen. Allikevel kviknet beina litt til de siste kilometerne. Det hjalp uansett lite, og jeg ble til slutt nr 18, langt bak de beste. Jeg var skuffet, og overrasket. Det hadde fungert veldig bra på trening de siste ukene, og på stort sett alle av de 7 siste hardøktene de seneste 2,5 ukene hadde kroppen svart bra. Hva skjedde så egentlig idag? Beina var tunge som bly. Jeg analyserte noen timer, og kom fram til at den siste intervalløkta før mesterskapet kunne ha gått for hardt. Det hadde blitt litt for mye melkesyre i muskulaturen og det satt fortsatt i da jeg startet på langdistansen. Jeg kjente meg bra på den intervalløkta, og da ble det lett å presse seg hardt. Litt for hardt. Samtidig tenkte jeg at erfaringsmessig går det nesten alltid lettere etter en tung langdistanse, og jeg kunne ikke bli så mye tyngre enn det jeg var denne dagen. Så resten av helgen måtte bli bedre!

 

Dagen etter var det klart for kvalifisering på mellomdistansen. Jeg hadde blitt trukket til heat 1, kalt «dødens gruppe» av flere, da heatet inneholdt noen skikkelige sluggere. Det var 35 pers. i heatet og 12 gikk videre til finalen som skulle gå dagen etter. Jeg var litt nervøs for hvordan jeg skulle løpe en slik kvalifisering i seniorklasse. Det skulle være en kort kvalik, 3,9km og stipulert vinnertid på 20min. Man skulle ikke nøle mye for å ryke ut da? Inn mot konkurransedagen viste det seg at det hadde blitt noen forfall i mitt heat, og finalebilletten så i mine øyne ut som skulle bli litt «billigere» enn først antatt. Uansett så endret det ingenting i min innstilling til løpet. Kvalikløp har vært nesten bare gode opplevelser for meg, så jeg ville ha det slik nå også. Og løpet gikk kanon. Offensivt, sikkert og kontrollert. Ingen hets. Inget stress. En liten 15 sek bom, men full kontroll videre. Vant heatet med god margin. Hadde gode bein og god teknikk. Selvtillit.

 

Men kvalik betyr jo ingenting. Det er en i finalen det gjelder. Flere av favorittene kommer joggende i mål til gode tider og i intervjuene etterpå hører man lyder som: «sparer meg til morgen», «presset ikke i dag». Kaxig stemning? Ja. Det er slik det skal være. Men jeg hadde ikke spart noe særlig på kruttet. Jeg gikk stort sett for fullt øs. Hvorfor? Fordi jeg ikke visste hvordan man skulle løpe kvalik i seniorklassen. Men meste av alt fordi kroppen var konge. Hvorfor hindre den i å blomstre?

 

Finaledag. Kvaliken i går var ikke glemt. Jeg ville ha den i hodet, det var en fin opplevelse i skogen! Balansegangen av å ta med seg det gode fra dagen før, men samtidig være fokusert på at det er i dette løpet man skal ta fram det beste, er ikke helt enkel. Feilet på det før. Hva ventet i dag? Jeg skal innrømme at tanken om medalje hadde vært innom hodet og lekt et par-tre ganger. La den gjøre det. Å forsøke kjempe mot tanker funker ikke noe bra, la den leke ferdig, deretter refokuser. Tiden på forstarten gikk sakte, skrøner og utsykning var på plass. Topp stemning! Mitt fokus før finaleløpet lå bare på at jeg ikke skulle presse opp løpsfarten mer enn nødvendig. Ikke stresse når det er ulent terreng og man tror det går for sakte. Feilet på det før. Men utover det bare gå ut å gjøre det kroppen og hodet sa jeg skulle. Jeg stolte på at jeg hadde trent nok på o-tekniske utfordringer til at jeg ikke skal behøve fokusere på noe spesielt. I konkurranse skal det gå på autopilot. Alt jeg kan skal ligge i kroppen og tas fram om det trengs.

 

De første 5 min av oppvarmingen fikk tungt. Men det løsnet fint med stigningsdragene. Ut fra startpost og inne i det første bakken kjente jeg at beina var sterke. Litt nølende i førstepost, men rett i. De neste postene gikk som de skulle. Farten og teknikken var god. Kontroll. Men så fikk jeg en liten bom på 13.post. Ble usikker i en slak utforbakke med litt småtett skog. Fikk se en skjerm til høyre. Løper dit. Det var 14.post. Forstod det raskt og heldigvis var det kort tilbake til 13. En miss på drøye halvminuttet. Fortsatte i samme tempo, men nå var jeg sliten. Veldig sliten. Inn mot passering arena fikk jeg postene bra og visste at jeg så langt hadde gjort et godt løp. Jeg tenkte faktisk at jeg kunne nå få høre at jeg var i medaljekampen. Og det var jeg. Rå følelse, men det var ingen energi til overs til å tenke mer på det. Presse på videre, lese kart. Ut på sisterunden var det mer kantete terreng med skrenter og småkoller. Følte jeg stanget litt enkelte steder, men gjorde ingen postbommer. Ut til jordekanten til sistepost og jeg hører mange roper at jeg har det travelt. Speaker annonserer at det er sekundstrid. Jeg spurter det jeg kan ut  fra sistepost. Men hvor langt var oppløpet? Siden alle finaleløpere måtte være på en annen forstart før løpet og ikke kunne se arenaen, hadde jeg jo ingen anelse om hvor langt det var til mål! Jeg spurtet alt hva jeg maktet. Jeg så målstreken, men jeg var så utrolig stiv i beina. Kom igjen, kom igjen. Kastet meg over streken. Og knep andreplassen i mål med 2 sekunder. Noen minutter senere kom mannen som løp enda fortere og tok gullet, men det innebar at jeg tok bronsen!!

 

Da ble det mange tanker i hodet på en gang. Utrolig! Jeg klarte ikke helt å forstå det. Men det var sant. NM-bronse på mellomdistanse 2012. Det å løpe inn til en NM-medalje i seniorklassen som førsteårs seniorløper betyr veldig mye for meg. Nå føler jeg at alt er mulig. Grenser sprenges.

Vil benytte anledningen til å takke for alle gratulasjoner! Det blir satt veldig stor pris på!

Resultater

GPS-tracking

Storskjerm-sending (passering arena 1:43:40, innspurten 1:50:50)

 

 

 

 

Dobbel glede ble det da jeg fant ut at Anders også hadde tatt bronse i eldste jr.klasse

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s