Det er slik det fungerer

Uttagningsløpene til årets internasjonale konkurranser ble løpt i helgen. Mitt mål var på forhånd å kvalifisere meg til student-VM. Jeg hadde under våren vært i god form og prestert stabilt, så jeg visste at mulighetene var gode om jeg gjorde som jeg pleide.

Først var det sprint-NM på lørdag, kvalifisering og evt. finale. Jeg var egentlig ganske usikker på hvordan det skulle bli å løpe min første kvalik som senior. Under juniortiden var ofte heatene små, og de fleste gikk videre. Derfor kunne man holde litt igjen på farten. Noe som jeg forøvrig pleide å være ganske dårlig til, jeg vant mitt kvalifiseringsheat i 3 av 4 sprint-NM som juniorløper. Men nå skulle jeg starte i et ganske hardt heat, med flere vel meriterde seniorløpere. Jeg bestemte meg ganske raskt at det ikke var noe å lure på, bare å kjøre på i full fart og gjøre et godt teknisk løp. Kvalifiseringsheatene har pleid å være litt lettere teknisk enn finalene tidligere år, og i det jeg fikk kartet i startøyeblikket forstod jeg ganske raskt at det var slik også dette året. Jeg gjennomførte et greit løp, med bare noen mindre feil på sekunder. Det gikk tungt, men det ble en 8.plass i heatet og jeg var videre til finale. Litt usikkerhet rundt min egen sprintform innfant seg før starten, men etter målgang var den borte.

Finalen gikk 5 timer senere. I mellomtiden fikk jeg i meg mat og drikke og forsøkte småsove litt. Det er krevende med to sprintløp på en dag. Finalen ville bli mer teknisk avansert enn kvaliken, det visste jeg. Fysisk vil man også være sliten etter å ha løpt kvalifisering på formiddagen. Under oppvarmingen til finalen kjente jeg at det ikke var noen lette gaselleben jeg hadde med å gjøre. Uansett så er det lite å gjøre med det nå på konkurransedagen, det har man lært seg for lenge siden. Man må kjempe med den formen man har den dagen. Det står aldri «Nr. 24 – Martin Vister 15.46 (tunge bein)» i resultatlista. Litt irritert over formen gjorde jeg oppvarmingen som planlagt, og det kjentes litt bedre når jeg var ferdig. Men løpet ble ingen suksess. Jeg fikk ingen god start teknisk, presset på løpsmessig, men det svarte ikke. Jeg gjorde mange småfeil også i siste del av løpet, men det var hovedsaklig starten som ødela. I mål var jeg nummer 24. Skuffende. Men jeg har ikke trent nok sprint til å kunne føle meg god på dette. Så ærlig må jeg være. Mitt maksnivå er nok ganske bra, men sannsynligheten for at jeg får ut dette på NM er ikke så stor da jeg ikke har trent nok sprint. Det tar man også læring av.

Dagen etter var klart for mellomdistanse, og det er en distanse jeg har hatt bedre tak på under våren. Derfor gledet jeg meg til dette løpet. Under oppvarmingen kjente jeg her at kroppen var bedre og da ble jeg fornøyd. Nå skulle jeg vise dem hva som bodde i meg! Men det er vel egentlig her min suksuessoppskrift gikk skeis. Jeg skulle vise dem. Det er noe jeg kan si til meg selv før mange løp. Og det tenner meg så til de grader. Det er viktig for meg å få tenning, en viktig faktor i mine topprestasjoner.  Jeg klarer ikke prestere på topp om jeg ikke er giret og har den riktige mentale spenningen. Jeg elsker å være nervøs! Så jeg forberedte meg slik før denne mellomdistansen også. Men jeg glemte det absolutt viktigste. Jeg ville gjøre et toppløp, men jeg glemte å spørre meg selv hva jeg skulle gjøre for å få til et toppløp. Det ble et feil fokus allerede før start. Løpet ble et hetsende løp, hvor jeg ikke fokuserte nok på å gå rett i postene. Jeg la ned mange minutter på bomming i skogen, og kom i mål veldig misfornøyd. Å ende på 56.plass var vel egentlig ikke det jeg hadde lyst til, men det var fullt fortjent etter en så dårlig prestasjon.

Så hvorfor gikk det slik? Jeg hadde før sesongen satt meg som mål at jeg ville satse skikkelig på noen slike viktige løp, og kunne havne langt opp på resultatlisten. Full fart, og ingen feil. Men å «satse skikkelig» burde jo egentlig vært synonymt med å orientere godt og løpe jevnt og stabilt fort i skogen. Da får man den beste tiden i mål. Dette hadde jeg plutselig glemt. En martinvister-juniorfeil. Jeg kunne løpe slik når jeg ble junior også. Det er på mange måter litt det samme å bli senior. Man har ikke helt lært seg sin plass i «feltet» og vil gjerne vise hvilken kapasitet man har. Men jeg må akseptere mitt nivå, jobbe målrettet derfra, og ta stegene mot toppen. Det er slik det fungerer. Det finnes ingen snarvei her. I en så tøff idrett som orientering er det sjelden noe hokuspokus. Målrettet trening over tid er det som gjelder.

Jeg kunne selvfølgelig hatt litt «flaks» på mellomdistansen, godt rett i postene, hetset i overfart, og fått et kanonresultat. Det hadde vært kult, men ganske ikke det beste for min utvikling. Jeg er glad for at jeg fikk juling i helga. På mange måter tror jeg det har gjort meg smartere, og til en bedre orienteringsløper.

Så mitt mål om å være en av de som skulle representere Norge i student-vm ble ikke nådd. Jeg ble 2.reserve, og det innebærer at jeg må være bered på å steppe inn om sykdom eller skader rammer noen i laget.

Etter løpene i helgen fortsatte jeg med ganske tøff trening fram til onsdag. Jeg trengte litt skikkelig grundtrening igjen og det var deilig å gjennomføre denne hjemme i Hærland. I dag, torsdag, er jeg på vei tilbake til Stockholm. Jukolaforberedelsene er for alvor i gang!

En av treningen denne uken ble gjennomført på Indre Østfold OKs nye kart Kvilleråsen. Helt utrolig fint terreng!

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s